Alta – Kåfjord gruver/ Kåfjord mines

For mer enn hundre år siden var Kåfjord det mest folkerike stedet i Finnmark. I dag står ruinene og forteller historien om fordums storhet.

For more than a century ago, Kåfjord was the most populated place in Finnmark. Today the ruins tells a story of former greatness.
/esh

Alta001-0388kåfjord gruver

Alta001-0386kåfjord kirke

Alta001-0387kåfjord kopperverk

De første rapporter om malmforekomster i Kåfjord skjedde allerede på slutten av 1600-tallet. Utover på 1700-tallet ble det satt i gang prøveskjerping. Avskaffelsen av handelsmonopolet og grunnleggingen av byene Tromsø, Hammerfest og Vardø lokket unge og velstående norske og utenlandske handelsmenn til å flytte til Nord-Norge. I 1824 oppholdt engelskmannen John Rice Crowe seg i Trondheim. Der fikk han se en malmklump som stammet fra Alta. Crowe tok steinen med seg til England og fikk den undersøkt der. Det viste seg å være malm med høyt kopperinnhold. Våren 1825 reiste Crowe tilbake til Finnmark. I hans følge var Joseph Michell, en bergkyndig mann fra Cornwall. Han skulle undersøke malmforekomstene i Kåfjord. I september 1825 skriver Crowe begeistrettil A. F. Nellen i London at «the whole of this Alpine district is impregnated with Copper». Funnene medførte at Alten Copper Mines ble etablert i 1826. Ledelsen ved kopperverket var engelsk.
Kåfjord hadde en gunstig beliggenhet. Malmfeltene lå like ved fjorden som var isfri hele året. Havneforholdene var gode. Store skip kunne legge til mindre enn 100 meter fra lagerplassen. To små elver i nærheten av gruvene gav nok vann til malmknusingen. Året 1827 ble avgjørende for verkets fremtid. Hittil hadde driften hatt karakter av skjerping. Nå ble det startet regulær gruvebryting. Det ble ansatt erfarne gruvearbeidere fra Cornwall, Røros, Trondheim og Falun. Ved utgangen av 1840 var Kåfjord kopperverk det største av landets jern- og kopperverk regnet etter antall ansatte.

Kåfjord var det største stedet i Finnmark på den tida. Ved folketellingen i 1835 hadde Kåfjord 655 innbyggere, mens byene Hammerfest hadde 391, Vadsø 234 og Vardø 173. Folketellingen viser videre at blant Kåfjords innbyggere var det 388 nordmenn (inklusive svensker), 253 kvener, 12 engelskmenn og 2 tyskere. I hele Alta og Talviks menighet bodde 1.234 nordmenn, 1.006 samer, 714 kvener, 6 svensker, 12 engelskmenn og 5 tyskere, dvs. 2.429 personer.

I 1844 fikk verket ny ledelse da Stephen Henry Thomas ble ansatt som direktør. Kopperverket var i en vanskelig situasjon, og gruvedriften måtte begrenses til de steder hvor det var minst tap. Det ble også drevet forsøksarbeid i de gamle gruvene. I 1846 ble verket rasjonalisert, og driften ved smelteverket ble begrenset til syv måneder av året. I årene fra 1846 til 1850 var det jevn drift i Kåfjord, men prisen på kopper var lav på grunn av konkurranse fra Cuba og Australia. På begynnelsen av 1850-tallet tok lønnsomheten seg opp igjen. En årsak til det gode resultatet var nye metoder ved smeltingen. Man begynte å produsere raffinert kopper som ble støpt i stenger eller plater. Det metallet som ble produsert var av svært god kvalitet og nøt stor anseelse i Frankrike, Tyskland og England. Driften ved kopperverket ble trappet ned i begynnelsen av 1870-årene. Fra 1873-74 foregikk det ikke lenger smelting ved verket. Arbeidsstokken ble redusert. Driften ble nedlagt i 1878. Mange av arbeiderne emigrerte til Amerika. Andre ble igjen i Alta og startet med skiferdrift ved siden av gårdsdriften.

Den svenske konsul Nils Persson som hadde kjøpt eiendomsretten til malmforekomstene i Sulitjelma, satte ved midten av 1890-tallet i gang undersøkelser i de nedlagte gruvene i Kåfjord og Kvænangen. I 1896 kjøpte han Alta-Kvænangen kopperverk for 1.500 pund sterling. Det nye gruveselskapet fikk navnet «Altens Kobbergruver». I 1897 begynte forsøksdrift i Kåfjord. I alt 60 arbeidere fikk arbeid ved kopperverket. De fleste arbeiderne ved Alten Kobbergruver ble rekruttert blant den nordnorske befolkning. Den første direktøren for Altens Kobbergruver var tyskeren Fr. Schütz som hadde bred erfaring med kobberdrift og hadde vært ansatt i Sulitjelma. Svenske Otto Witt etterfulgte Schütz som direktør i 1902. De forfalne bygningene fra den engelske tiden ble satt i stand. Det ble også oppført nye bygninger. Da ruinene av den gamle smeltehytten ble revet, fant man under en av ovnene en stor kopperklump som veide 32,5 tonn. Salgsverdien var 27.000 kr som var like mye som konsul Persson hadde betalt for kopperverket.

Mesteparten av gruvedriften foregikk i og ved Gammelgruven som ble delt inn i Nordgruven og Sydgruven. De første årene ble malmen ikke smeltet på stedet, men fraktet til Sulitjelma for smelting. Direktør Witt gjorde en stor innsats for å modernisere verket. Han sørget for kraftige elektriske heiseanordninger for oppheising av malmen fra hovedgruven. Han innredet et mekanisk verksted og bygde et vaskeri i syv etasjer. Grunnlaget for mekaniseringen var en elektrisk kraftstasjon i Mølleelva fra 1903. Elektrisitetsverket ble reist like ved vaskeriet, slik at vannet kunne utnyttes der. Vannkraftanlegget i Kåfjord var enestående i sitt slag. Fra dammen i Mølleelva ble vannet ledet i en rørledning 2,5 km til et såkalt peltonhjul, en impuls- eller liketrykksturbin for omforming av energien i vann under stort trykk og i liten mengde. Det ble anlagt elektrisk belysning i alle verksbygningene og kom man reisende til Kåfjord møtte man allerede ved innløpet til fjorden strålene fra buelampene. I 1905 startet byggingen av et nytt smelteverk som ble plassert litt lengre nord i bukten enn det gamle.

Høsten 1904 fikk kopperverket en overdirektør, E. Knudsen som var ansatt i Sulitjelma gruver. Våren 1905 sluttet Witt, og ingeniør Andreas Quale tiltrådte som direktør. Quale hadde også vært ansatt i Sulitjelma. Quale var direktør ved verket til det ble nedlagt i 1909. Da var de eldre gruvene uttømt, og driften ikke lenger lønnsom.
Kilde: Alta Museum.

Cups Administration in Kåfjord was operational during the periods 1826-1878 (the English operating period) and 1896-1909 (the Swedish operating period).

The first reports of ore deposits in Kåfjord happened in the late 1600s. Throughout the 1700s  they initiated a test mining. The abolition of trade monopoly and the Founding of the towns of Tromsø, Hammerfest and Vardø. This tempted the young and wealthy Norwegian and foreign merchants to move to northern Norway. In 1824 an Englishman John Rice Crowe  who stayed in Trondheim, saw a sample that stemmed from Alta. Crowe took the stone with him to England and got it checked there. It proved that the ore had a high copper content. In Spring of 1825 Crowe traveled back to Finnmark with Joseph Michell, a miner from Cornwall. He investigated the ore deposits in Kåfjord. In September 1825. Crowe writes excitedly to AF Nellen in London that «the whole of this Alpine district is impregnated with Copper». The findings resulted in establishing Alten Copper Mines in 1826. The management of the copper mine was English.
Kåfjord is in a convenient location. Ore fields were by the bay that was ice-free all year round. Harbour Conditions were good. Large ships could add less than 100 meters from the storage place. Two small rivers near the mines gave enough water to ore crushing. The year 1827 was crucial for the future. From then they started the regular mining. They hired experienced miners from Cornwall, Roros, Trondheim and Falun. At the end of 1840 Kåfjord copper mining is the largest of the country’s iron and copper mine based on number of employees.
Kåfjord was the biggest place in Finnmark at the time. At the census in 1835 had Kåfjord 655 inhabitants, while the towns of Hammerfest had 391, 234 and Vadsø Vardø 173. The census also shows that among KÅFJORD inhabitants there were 388 Norwegians (including Swedes), 253 Finns, 12 British and 2 Germans. Throughout Alta Talvik parish there lived 1,234 Norwegians, 1,006 Sami, 714 Finns, Swedes 6, 12 Englishmen and 5 Germans, ie 2,429 people.
In 1844, they got new management. Stephen Henry Thomas was appointed Director. Copper mine was in a difficult situation, and mining had to be limited to those places where there was the least loss. They tried to test the old mine. In 1846 the work was rationalized, and operations was cut lesser and was limited to seven months of the year. In the years from 1846 to 1850 it was running smoothly in Kåfjord, but the price of copper was low because of competition from Cuba and Australia. In the early 1850s it profits up again. One reason for the good result was new methods by melting. They began producing refined copper which was cast in bars or plates. The metal produced were of very good quality and gained a great reputation in France, Germany and England. The operation of the copper works was stopped in early 1870s. From 1873 to 1874 there was no longer melting at the plant. The workforce was reduced. The operation was closed in 1878. Many of the workers emigrated to America. Others were left in Alta and started with shale operations next farming.
The Swedish consul Nils Persson who had bought ownership of ore deposits in Sulitjelma, sat by the mid 1890s this started the investigations in the disused mines in Kåfjord and Kvænangen. In 1896 he bought the Alta Kvænangen copper mine for 1,500 pounds sterling. The new mining company was named «Altens Copper Mines». In 1897, began trial operation in Kåfjord. In all, 60 workers were given work at the copper mine. Most workers at Alten Copper Mines were recruited among the northern Norwegian population. The first director of Altens Copper Mines were German Fr. Schütz who had extensive experience with copper operation and had been employed in Sulitjelma. Swedish Otto Witt succeeded Schütz as director in 1902. The dilapidated buildings from the English time was enabled. They also built new buildings. When the ruins of the old melting hut was demolished, they found under one of the furnaces a large copper lump weighing 32.5 tons. The sales value was 27.000 kr which was as much as Consul Persson had paid for the copper works.
Most of the mining took place in and around the Old mine which was divided into North mine and Sout mine. The first year there was no melting of the ore on site, however, it was transported to Sulitjelma for melting. Director Witt made a major effort to modernize the plant. He made powerful electric hoisting devices for hoisting ore from the main mine. He furnished a mechanical workshop and built a laundry in seven floors. Basis for mechanization was an electric power station in Mill River from 1903. Electricity Authority was erected next to the laundry, so that water could be transformed. Hydro power plant in Kåfjord was unique of its kind. The pressure of the river water led through a pipeline 2.5 km to a so-called Pelton wheel, one impulse or equal pressure turbine for converting energy of water under high pressure and in small quantity. They built electric lighting in all the mining and buildings. If you visit Kåfjord you could already see the lights from the lamp when you enter the fjord. In 1905 started the construction of a new melting which was placed a little farther north of the fjord.
In autumn 1904 the copper mine  had a new Director, E. Knudsen, who were employed in Sulitjelma mines. Spring 1905 joined Witt and engineer Andreas Quale took over as director. Quale had also been employed in Sulitjelma. Quale was director of the Office until it was closed in 1909. When the older mines was empty, the operation was no longer profitable.
Source: Alta Museum.
/esh