Nordkyn – Lebesby – Lebesbymannen/ The Lebesby Man


«Johanson»; i Store norske leksikon er det blitt til «Johannesen», mens han som forfatter av Märkliga syner presenterer seg som «Johansen». Han er bedre kjent som Lebesbymannen, er kjent som en «seer,» og skal i følge ham selv ha forutsett flere store hendelser blant annet 1. verdenskrig, den russiske revolusjonen og den spanske borgerkrigen. Profetiene til Johansen har i nyere tid blitt sterkt kritisert av blant andre Ronnie Johanson. Kilde: Wikipedia

«Johanson»; in the Great Norwegian Encyclopedia it has been turned into «Johannesen», while the author of Märkliga syner (Strange Visions) presents himself as «Johansen». He is better known as The Lebesby Man, a «seer,» and according to himself has predicted several major events including World War 1, the Russian Revolution and the Spanish Civil War. Johansen’s prophecies have in recent times been strongly criticized by, among others, Ronnie Johanson. Source: Wikipedia

lebesbymannen-003

lebesbymannen-001

Norsk

Anton Johansen ble født i 1858 i den lille fjellbygden Engesdal ved Björkvatnet i Tärna socken i Stensele församling, som den eldste av åtte søsken. Familien forlot Sverige kort tid etter at han var født, og slo seg ned i Norge. Oppdragelsen var strengt religiøs. Rundt 1870 dro Johansen og hans eldre bror til Finnmark. Her vokste han opp hos en av morens brødre som var lærer og kirketjener, og fikk stor innflytelse på gutten. På en fortsettelsesskole skal Johansen ha lært del elementær historie og geografi, som ifølge onkelen brakte guttens sinn «ut av likevekt». I 1876 flyttet foreldrene med resten av barneflokken etter til Lebesby, hvor de levde av å drive fiske og et småbruk. Anton Johansen arbeidet i tillegg som klokker, kirketjener og landmålerassistent. Hans egen familie betraktet ham imidlertid som lett undermåls, og naboen og kollegaen Johan Aslaksen regnet spådommene hans for «bare nokka tøys.»

Offiseren Erling Bjørstad, som kjente Johansen fra oppmålingene av Finnmarksvidda, sa om ham: «Hans oppfatninger, fortellinger og allegorier var enfoldige og formet av livets hendelser, sett mot religiøs bakgrunn og usvikelig tro.» Major Finn Qvale, som var Johansens sjef under oppmålingene, mente at «den ærlige og naive Anton ikke på noen måte var en bevisst bedrager, han bedro bare seg selv». Qvale anførte at Johansen selv etter fire somre som hans assistent ikke greide «å regne høyder, føre siktebok eller tegne det enkleste situasjonsriss – som ellers de fleste temmelig snart lærer […] Jeg er ennvidere ikke helt sikker på om han forstod å lese et kart.»

Selv mente Johansen at han også hadde evner som healer, og avla besøk på sykehus medbringende traktater og kamferdrops. Håndspåleggelsen hans var uten kjent virkning.
Erling Bjørstad beskrev Johansen som «ubegripelig bred og liten». En sommer bestod hans medbrakte matforråd av to sekker med førti brød i, som etter en måned var så mugne at det røk grønt av sekkene straks de ble åpnet; men Johansen dyppet brødet i kaffe og spiste like fornøyd. «Hans skiddenferdighet er sagnaktig», sier Bjørstad, men «efter min mening kan menneskelig godhet og hjelpsomhet ikke fremstå i vakrere form enn hos ham.»

Anton Johansen var en svært religiøs mann, og bønn og Bibelen var svært viktige deler av livet hans. Han sa selv at han aldri hadde hoppet over morgen- og aftenbønn. I Lebesby gikk han for å være en bygdeoriginal med et varmt hjerte. Om sin egen fremtid sa han: «Jeg hørte så tydelig Ånden si til meg: Du skal bli gift og få tre barn.» I 1919 fortalte han imidlertid den tyske filosofen Max Dessoir – mannen som oppfant begrepet parapsykologi – at han aldri hadde rørt tobakk eller alkohol, eller noengang hatt kjønnslig omgang. Dessoir fant ingen tegn til overnaturlige evner hos Johansen, men mente heller ikke at han var noen bedrager eller sinnssyk.

Johansen så på seg selv som et sendebud fra Herren, og mente at synene han fikk var fra Gud. Ved å advare dem han hadde syner om, gjorde han så godt han kunne for at synene ikke skulle gå i oppfyllelse. Han fortalte major Qvale at «dokker så jeg i et syn ligge på Varangerhalvøya med avhugget hue og bein.» Qvale døde imidlertid stille i sin seng i Oslo i høy alder.

I skrifter utgitt i 1918 og 1920 hevdet Johansen å ha hatt sine første syner i påsken 1884, da han skulle ha sett sine to yngre brødre omkomme på sjøen utenfor Nordkinn. Sitt andre syn hevdet han å ha hatt i 1888, mens han var på jobb som kirketjener, en jobb han hadde i rundt 30 år. Det var nattverd i kirken, og under nattverden hørte han en stemme som ba ham om å be for nattverdsgjestene. Han gjorde dette, men følte en sterk uro for et nygift ektepar. Etter gudstjenesten skal han ha forsøkt å snakke med ekteparet for å advare dem om en fare han hadde sett, men han fikk ikke tak i dem før de dro. Åtte dager senere druknet visstnok begge ektefellene. Johansens familie kunne ikke bekrefte hans påstander om mottakelser av åpenbaringer.

Syner om verdensbegivenheter og reise

Hans egen bror Nils fortalte at første gang Anton Johansen berettet å ha «sett noe», var dagen etter at brorsønnen deres druknet 14. november 1907. Anton hevdet senere å ha hatt sitt store syn natten før ulykken, og at den ble varslet av Jesus. Broren Nils nevner ikke noe slikt varsel, og han trodde ikke at Anton hadde overnaturlige evner. Kort etter nevøens drukningsulykke skrev Anton selv til Finn Qvale og beskrev hendelsen i detalj, men heller ikke her nevner han noe varsel om ulykken.

Opplevelsen av å ha mottatt et slikt varsel ser ut til å ha oppstått senere. I Märkliga syner beskriver Anton Johansen ulykkesdagen slik: «Då jag den dagens morgon spisade frukost tilsammans med ynglingen och skulle lesa bordsbönen, kom jag ofrivilligt att läsa den apostoliska välsignelsen i stället. Jag anade den föreståande olycken även genom detta, men trodde dock, att Herren skulle skona honom och familjen för denne tunga sorg.» Her «aner» han bare ulykken, som han senere hevder å ha blitt varslet om.

Første gang Johansen fortalte andre enn broren Nils om synene sine, skal ha vært i 1912, da han om høsten gikk seks mil i snøstorm over fjellet for å oppsøke den nyvalgte stortingsmannen Hagbart Lund fra Finnmark. Johansen advarte Lund om en kommende storkrig, og bad ham ta dette videre til regjeringen, men Lund innfridde ikke hans forventninger, så senhøstes 1913 tok Johansen ut sparepengene sine – to hundre kroner – og dro sørover. Han forfrøs begge kinnene på vei over fjellet i snøstorm.

I mars 1914 brakte flere aviser artikler om Johansens syner om en kommende storkrig i Europa. En «noget ældre ungkar av svensk avstamning» mente at russerne kom til å angripe Finnmark, mens Stockholm og Göteborg ville bli lagt øde av henholdsvis russere og franskmenn. Tyskland ville bli overvunnet av en allianse mellom England og Belgia. En røst hadde bedt ham om å reise til Kristiania, Stockholm og Berlin for å advare myndighetene, og han var allerede hjemme igjen etter å ha vært i Kristiania og Stockholm.

I Kristiania hadde Finn Qvale hjulpet ham til å få audiens hos forsvarsministeren, som Johansen oppfordret til å ruste opp «før krigen er over oss». Statsråd Hans Vilhelm Keilhau sa seg enig. Finn Qvale som var til stede, refererer at Johansen deretter bad Keilhau «om å få folk til å gå mer i kirken, lese sin aftenbønn og tenke på Vårherre», men Keilhau bad Johansen om å snakke med kirkeministeren (statsråd Bryggeså) om den biten.

I Stockholm fikk Johansen to ganger foretrede for prins Bernadotte, men ingen hjelp til å skaffe seg innreisetillatelse til Tyskland. I stedet skrev han til keiser Wilhelm II. Svenske myndigheter var uansett oppmerksomme på krigsfaren, som ikke minst statsminister Karl Staaff advarte mot. I motsetning til Staaff mente Lebesbymannen at Norges og Sveriges krigsdeltakelse kunne avverges ved bønn. Han mente imidlertid at Göteborg ville bli rasert av franske luftskip; at Sverige ville tape Gotland og Norge landet nord for Lyngen til Russland; og at to store slag ville stå mellom Porsanger og Tana.

Han så også et stort skip som het Titanic gå på et isfjell og synke, og beskrev dette feil i forhold til overlevendes forklaringer. (Han så flere store og små isfjell, og mente at skipet gikk på det største av dem.) Titanics forlis var ifølge Jesus likeledes en straff over engelskmennene for deres hovmod, men Jesus bad likevel Johansen telegrafere en advarsel til rederiet, samt telegrafere direkte til mangemillionæren Astor som var blant passasjerene. Astor var nemlig troende og fortjente å bli reddet, og dessuten ville Astor refundere Johansens telegram-utgifter. Imidlertid fortalte ikke Johansen noen om synet sitt før skipet var sunket, og Astor omkom som de fleste andre om bord. Johansen unnskyldte seg med at han hadde trodd at forliset kunne avverges gjennom hans bønner.

I 1921 skulle et vulkanutbrudd i Nordsjøen forårsake et enormt jordskjelv som ville ramme landene rundt, særlig den engelske østkysten, som straff for Englands hovmod.
Senere skal han ha hatt flere andre syn om verdensbegivenheter, blant annet at det ville bli fredsforhandlinger, ellers ville verdenskrigen vare til 1921. I virkeligheten ble det ingen fredsforhandlinger, og Tyskland kapitulerte samme år, 1918.
I intervju med Aftenposten 4. august 1918 uttalte han: «Tyskland kan ikke knuses. Gud har hele tiden holdt sin hånd over keiseren og det tyske folk. Er det mening i å forsøke å knuse et folk som Gud holder sin hånd over?»

I Märkliga syner forteller han at han prøvde å sende beskjed til USAs regjering om at de ikke skulle blande seg inn i krigen, for i så fall ville den ikke være over før i 1921.
Så sent som i februar 1918 mente han at krigen ville fortsette til 1921, og at han hadde hørt bestemte planer fra England om å forsøke å få Russland til å angripe Sverige.
Johansen hadde da bedt Gud om å skåne Sverige fra denne ulykken, og Gud sagt at han skulle bli bønnhørt. På samme måten tok Johansen æren for å ha reddet Finnmark fra hungersnød i 1916.
For Lebesbymannen var bønn av avgjørende betydning, og han mente første verdenskrig var et resultat av at folk i byene hadde sluttet å be bordbønn.

Amuth Gustafson

Tidlig i 1918 la Johansen ut på enda en reise til Kristiania og Stockholm etter først å ha underrettet Aftenposten. I mars besøkte han pinsemenigheten i Stockholm, og ble invitert hjem til lederen Lewi Pethrus, som også skrev flere artikler om ham i bladet Evangelii Härold. På vei til toget nordover møtte Johansen den 23 år gamle studenten Amuth Gustafson, som fikk ham til å utsette hjemreisen noen dager. Johansen hevdet at Jesus allerede i 1907 hadde nevnt Gustafson ved navn og sagt at de to kom til å møtes. Alt måneden etter, i april 1918, utgav Gustafson et hefte hvor Johansen kom med en rekke nøyaktige profetier, men kun om ting som alt hadde hendt. Likevel ble Märkliga syner en suksess som kom i tyve opplag og 105.000 trykte eksemplarer. Som forfatter angis «A.Gustafsson», der den ekstra s-en i navnet skulle få folk til å tro at det var redaktøren av Evangelii Härold, Alfred Gustafsson, som var utgiver. Bedrageren siterte også deler av Lewi Pethrus’ artikler ordrett i heftet uten å angi kilde. I 1920 kom en oppfølger, boken Nya syner.

Med hjelp av venner kom Johansen seg til Tyskland i 1919 med Amuth Gustafson som reiseleder, og havnet da midt oppe i det såkalte spartakistopprøret, der Gustafson holdt på å bli offer for en maskingeværsalve mens Johansen ventet på hotellrommet.

Verden i 1953

I Märkliga syner og Nya syner forteller Johansen om hvordan verden vil være i 1953. Norge og Sverige har utstrakt handel med Tyrkia og Armenia pga. importforbud i landene på kontinentet. Ukraina, Baltikum og det meste av Belgia er under Tyskland. To av de nordiske landene har hatt en sosialistisk revolusjon, han vil ikke si hvilke. Strid om grensehandelen i Finnmark får Russland og Frankrike til å gå til angrep på Norge og Sverige i 1953. Dette er Guds straff fordi sosialistene har fått store deler av befolkningen til å fornekte ham. Franskmennene legger det vestlige Göteborg i grus ved hjelp av luftskip, men svenskene har et nytt, elektrisk våpen som nesten utrydder franskmennene. Russerne har imidlertid erobret Nord-Sverige, Gotland og Öland, og er på vei ned gjennom Småland, slik at svenskene tvinges til å kapitulere. I Norge kjempes det ved Karasjok i en frontlinje på to mil. De døde ligger i hauger mellom Gágga og Nordre Skoganvarrivann, men Gud peker på Lyngsfjorden og beroliger Johansen med at lenger kommer ikke russerne. Franskmennene bomber kystbyene, og Kristiansand raseres helt. Krigen blir likevel kortvarig, bryter ut om sommeren og tar slutt samme sommer eller tidlig på høsten.

Mentalundersøkelser

På Amuth Gustafsons initiativ ble Johansen i januar 1919 undersøkt av en lege i Stockholm, J. Billström, som imidlertid ikke var psykiater. Dr Billström fant ingen tegn til sinnslidelse hos Johansen, i motsetning til dr Emil Kleen, som heller ikke var psykiater, men gav Johansen diagnosen «megalomanisk parafreniker», som viser til vrangforestillinger om egen storhet. Dr Kleen oppfattet det som om Johansen mente han selv var nevnt i Bibelen da han ble spurt om han var sendebudet i Johannes’ åpenbaring, og Johansen blygt svarte: «Det synes så.»

Dr Kleen oppfattet imidlertid Johansen som en hederlig og hjertegod mann som ikke løy bevisst. Rettspsykiateren Hans Evensen undersøkte ikke selv Johansen, men etter gjennomlesning av Gustafsons bøker skrev han: «Det er ikke mange av hans forutsigelser som har slått til, og de har gjerne hatt den vanskjebne å bli bekjentgjort etter begivenhetene.» Dr Evensen mente ikke at det dreide seg om hallusinasjoner, siden det i Johansens beretninger ikke finnes «en eneste levende detalj som vitner om at han virkelig har sett sine syner. De bærer snarere preg av tilbakeblikkets avblekede bilde, og av en begrepsmessig alminnelighet.»

Slutten av livet og død

Etter den mislykkede turen til Tyskland vendte Johansen tilbake til Oslo og bodde der fram til sin død i 1929. Hans siste kjente profeti gjaldt jernstreiken, som pågikk fra oktober 1923 til mai 1924. Han bekjentgjorde da på Grønlandsleiret at Gud hadde meddelt ham at de streikende og lockoutede arbeiderne kom til å tape kampen. Også her tok han feil. Jernstreiken som startet som en protest mot nedgang i lønnen, endte med lønnsøkning for arbeiderne.

Lebesbymannen ble gravlagt på kirkegården ved Lebesby kirke, der han hadde jobbet i rundt 30 år. Ved en feil står det på gravstøtten at han døde 5. mars 1928. Det er ukjent hvordan denne feilen oppstod. Det står i dag en minnestøtte for Anton Johansen ved inngangen til den nye Lebesby kirke som ble bygd i 1962.
Kilde: Wikipedia

English

Anton Johansen was born in 1858 in the small mountain village Engesdal by Björk Lake in Tärna socken in the Stensele assembly, as the eldest of eight siblings. The family left Sweden shortly after he was born and settled in Norway. Their upbringing was strictly religious. Sometime around 1870 Johansen and his older brother went to Finnmark. Here he grew up with one of his mother’s brothers who was a teacher and sexton, and had great influence on the boy. In a continuation school Johansen learned some elementary history and geography, which according to his uncle brought the boy’s mind «out of equilibrium.»
In 1876 his parents moved with the rest of the children to Lebesby, where they made their living by fishing and a small farm. Anton Johansen worked as a bellringer, sexton and surveyor’s assistant. His own family, however, considered him as slightly inferior and his neighbor and colleague Johan Aslaksen considered his predictions «just some nonsense.»

The officer Erling Bjorstad, who knew Johansen from surveying the Finnmark plateau, said of him: «His beliefs, stories and allegories were innocent and shaped by the events of life, set against a religious background and unswerving faith.» Major Finn Qvale, who was Johansens superior during the surveyings, believed that «the honest and naive Anton in no way was a deliberate deceiver, he deceived only himself.» Qvale alleged that Johansen even after four summers as his assistant was unable «to calculate heights, fill a sight book or draw the simplest situation view – things other learn rather quickly […] I am furthermore not quite sure if he knew how to read a map.»

Johansen himself asserted that he also had the powers of a healer, and visited hospitals, bringing religious texts and hard candies. His handiwork had no known effect. Erling Bjørstad described Johansen as «incomprehensibly wide and small.» A summer his self-brought food supplies consisted of two sacks of forty loaves of bread, which after a month was so moldy that green smoke expelled out of the bags as soon as they were opened; but Johansen dipped in the coffee and ate it as happy as ever. «His filthiness is mythical,» says Bjørstad, but «in my judgment human kindness and helpfulness cannot appear in a more beautiful form than with him.»

Anton Johansen was a very religious man, and prayer and the Bible were very important parts of his life. He said himself that he had never skipped morning and evening prayers. In Lebesby he was considered a nitwit with a warm heart. About his own future, he said: «I heard so clearly the Spirit say to me: You shall marry and have three children.» In 1919, however, he told the German philosopher Max Dessoir – the man who invented the concept of parapsychology – that he had never touched tobacco or alcohol, or that he had ever had sexual intercourse. Dessoir found no signs of supernatural abilities in Johansen, but did not believe that it meant he was some impostor or insane.

Johansen saw himself as a messenger from the Lord, and believed that the visions he received came from God. By warning them of what he had visions about, he did as well as he could to ensure that the visions would not come true. He told Major Qvale that «I saw you in a vision lying on Varangerhalvøya with head and limbs chopped off.» Qvale however, quietly died in his bed in Oslo of old age.

In writings published in 1918 and 1920 Johansen claimed to have had his first visions in the Easter of 1884, when he allegedly saw his two younger brothers perish at sea outside Nordkinn. His second vision he claimed to have had in 1888, while he was working as a sexton, a job he had for about 30 years. It was during communion at church that he heard a voice that told him to pray for the communicants. He did this, but felt a strong agitation for a newly married couple. After the service, he tried to talk to the couple to warn them about the danger he had seen, but he did not get a hold of them before they left. Eight days later both spouses supposedly drowned. Johansen’s family could not confirm his allegations of receiving revelations.

Visions about world events and travel

His own brother Nils told that the first time that Anton Johansen spoke of having «seen something», was the day after the son of their brother drowned on the 14th of November 1907. Anton later claimed to have had his great vision the night before the accident, and that it was Jesus that showed him it. His brother Nils mentions no such warning, and he did not believe that Anton had supernatural abilities. Shortly after his nephew’s drowning Anton himself wrote to Finn Qvale and described the event in detail, but even here he makes no mention of any warning of the event.

The experience of having received such a warning appears to have occurred later. In Strange Visions Anton Johansen describes day of the accident as follows: «When I in the morning of that day had breakfast with the youth and was about to read the morning prayer, I involuntarily read the Apostolic Blessing instead. I had an inkling of the coming misfortune even through this, but thought still that the Lord would spare him and the family from this heavy grief.» Here he only has an «inkling» of the accident that he later claims he was warned about.

The first time Johansen told anyone but his brother Nils about his visions was allegedly in 1912, when he in the autumn went 37 mi through a snowstorm across the mountains to seek the newly elected parliament official Hagbart Lund from Finnmark. Johansen warned Lund about a coming World War, and asked him to bring this news to the government, but Lund did not agree to do so, so in the late fall of 1913 Johansen took out his savings – two hundred kroner (£18 – modern value £1636 / $23 – modern value $555) – and headed south. He froze both cheeks on the way over the mountains in a blizzard.

In March of 1914 several newspapers brought articles about Johansen’s visions of a coming major war in Europe. A «somewhat older bachelor of Swedish descent» believed that the Russians were going to attack Finnmark, while Stockholm and Gothenburg would be desolated by respectively Russians and Frenchmen. Germany would be defeated by an alliance between England and Belgium. A voice had asked him to travel to Christiania (now Oslo), Stockholm and Berlin to warn the authorities, and he was already back home after having been in Christiania and Stockholm.

In Oslo Finn Qvale had helped him to gain an audience with the Minister of Defence, as Johansen had urged him to rearm «before the war is upon us.» Minister Hans Wilhelm Keilhau agreed. Finn Qvale who was present, refers that Johansen then asked Keilhau «to get people to attend church more often, to read their evening prayers and think of Our Lord,» but Keilhau asked Johansen to speak to the church minister (Minister Bryggeså) about that.

In Stockholm Johansen twice had audience with the prince Bernadotte, but received no help to obtain a permit to enter Germany. Instead he wrote to Emperor Wilhelm II. The Swedish government was nevertheless aware of the danger of war, that at least Prime Minister Karl Staaff warned about. Unlike Staaff, The Lebesby Man believed that Norway and Sweden could avert participation in the war through prayer. He believed, however, that Gothenburg would be razed by French airships; that Sweden would lose Gotland and Norway the land north of Lyngen to Russia; and two great battles would stand between Porsanger and Tana.

He also saw a big ship named Titanic strike an iceberg and sink, and described this event incorrectly in relation to survivors’ explanations (he saw several large and small icebergs, and believed that the ship struck the largest of them). He claimed that Jesus told him the Titanic disaster was a punishment of Englishmen for their arrogance, but Jesus still asked Johansen to telegraph a warning to the shipping company, as well as telegraph directly to multimillionaire Astor who were among the passengers. Astor was a believer and deserved to be saved, and besides Astor would refund Johansen’s telegram expenses. However Johansen told noone of his vision before the ship was sunk, and Astor perished like most others on board. Johansen apologized for he had believed that the accident could be averted through his prayers.

In 1921 a volcanic eruption in the North Sea would cause a huge earthquake that would affect the countries around, especially the English east coast, as punishment for England’s arrogance. Later he allegedly had several other vision about world events, among other things that there would be peace negotiations, or else the World War would last until 1921. In reality there was no peace negotiations, and Germany capitulated the same year, 1918.
In an interview with Aftenposten on the 4th of August 1918, he stated: «Germany cannot be crushed. God has always held his hand over the emperor and the German people. Is there sense in trying to crush a people that God keeps his hand over?»

In Strange Visions he says that he tried to send message to the US government that they should not interfere in the war, for if they did it would not be over until 1921.
As late as February of 1918 he believed that the war would continue until 1921, and that he had heard specific plans from England to try to get Russia to attack Sweden.
Johansen had then asked God to protect Sweden from this accident, and God said that he would be heard. Likewise Johansen took credit with having saved Finnmark from famine in 1916.

For The Lebesby Man praying was crucial, and he believed the First World War was a result of people in cities had stopped doing their table prayers.

Amuth Gustafson

Early in 1918 Johansen  went out on yet another journey to Oslo and Stockholm after first notifying Aftenposten. In March, he visited the Pentecostal Church in Stockholm, and was invited to the home of the leader Lewi Pethrus, who also wrote several articles about him in the magazine Evangelii Härold. On the way to train north Johansen met 23-year-old student Amuth Gustafson, who made him to postpone the return journey a few days. Johansen argued that Jesus already in 1907 had pointed out Gustafson by name and said that the two would come to meet. The entire following month, in April of 1918 Gustafson published a booklet where Johansen made a number of accurate prophecies, but only about things that had already happened. Nevertheless Strange Visions was a success that was released in twenty editions and 105,000 printed copies.

The author was indicated to be «A. Gustafsson» where the extra S in the name would get people to believe that it was the editor of Evangelii Härold, Alfred Gustafsson, who was publisher. The deceiver also quoted parts of Lewi Pethrus’ articles verbatim in booklet without specifying sources. In 1920 a sequel was released, titled Nya visions (New Visions).

With the help of friends Johansen got to Germany in 1919 with Amuth Gustafson as a tour guide and ended up in the midst of the so-called Spartacist Uprising, where Gustafson was about to become the victim of a machine-gun volley while Johansen was waiting in the hotel room.

The world in 1953

In Strange Visions and New Visions Johansen talks about how the world will be in 1953. Norway and Sweden would have extensive trade with Turkey and Armenia due to import bans in countries on the continent. Ukraine, the Baltics and most of Belgium are under Germany’s control. Two of the Nordic countries have had a socialist revolution, he would not say which ones. Controversy over border trade in Finnmark cause Russia and France to attack Norway and Sweden in 1953. This is God’s punishment because the Socialists have gotten much of the population to deny him. French reduce western Gothenburg to gravel using airships, but the Swedes have a new, electric weapon that almost destroy the French.

The Russians, however, conquered northern Sweden, Gotland and Öland, and is on its way down through Småland, so the Swedes are forced to capitulate. In Norway there is fighting at Karasjok with 12.4 mi front line. The dead lay in piles between Gágga and Northern Skoganvarrivann but God points to the Lyngsfjord and calms Johansen, saying that the Russians will reach no further. The French bomb coastal towns and Kristiansand is demolished completely. The war is still short term, breaking out in the summer and ending in the same summer or early autumn.

Mental examinations

On Amuth Gustafson’s initiative Johansen was in January of 1919 examined by a doctor in Stockholm, J. Billström, who however was not a psychiatrist. Dr. Billström found no signs of mental disorder in Johansen, unlike Dr. Emil Kleen, who was also not a psychiatrist, but still gave Johansen the diagnosis «megalomaniac paraphrenic,» which refers to delusions about his own greatness. Dr. Kleen perceived it as if Johansen said he himself was mentioned in the Bible when he was asked if he was the messenger of Revelation, and Johansen shyly replied: «It would seem so.»

Dr. Kleen did however percieve Johansen as an honorable and good-hearted who did not lie conciously. Court psychiatrist Hans Evensen did not personally investigate Johansen, but after perusal of Gustafson’s books he wrote: «There are not many of his predictions that have come true, and they often have had the misfortune to be announced after the events.» Dr. Evensen did not think it revolved around hallucinations, since in Johansen’s stories there was not found «a single vivid detail that testifies that he really has seen his visions. They are rather marked by signs of recollection’s faded image, and a conceptual commonality. »

End of life and death

After the failed trip to Germany Johansen returned to Oslo and lived there until his death in 1929. His last known prophecy regarded the iron strike, which lasted from October of 1923 to May of 1924. He announced it at Grønlandsleiret that God had informed him that the strikers and locked-out workers were going to lose the fight. Here, too, he was wrong. The iron strike began as a protest against the decline in wages, ending with increased wages for the workers.

The Lebesby Man was buried in the cemetery at Lebesby Church, where he had worked for about 30 years. By mistake it says on the gravestone that he died on the 5th of March 1928. It is unknown how this error occurred. There is today a pillar of Anton Johansen at the entrance to the new Lebesby Church which was built in 1962.
Source: Wikipedia