Porsanger – Skarvberget, Offerberget

Offerberget eller Sieidebàkti er første gang omtalt skriftlig som Zeidde bafft i 1715. På toppen av fjellet skal det ligge en hvit offerstein og under det bratteste stupet står en steinstaur som det også skal ha vært ofra til. Kilde: Arvid Sveen, Mytisk Landskap

Sacrifice Mountain or Sieidebàkti is first mentioned in writing as Zeidde bafft in 1715. On top of the mountain shall be a white victim stone and under the steepest cliff stands a stone restored as it is also said to have been sacrificed to. Source: Arvid Sveen, Mythical Landscapes.
Google trans.

 

nordkapp-skarberget21

nordkapp-skarberget222

nordkapp-skarberget223

porsanger-skarvberget1

Skarveberget, Offerberget
Sieidebàktti eller Offerberget i Porsanger er bratt og lite tilgjengelig. I dag er det lettere å reise gjennom fjellet enn å bestige det. Skal man landeveien til Nordkapp må man gjennom fjellet. Skarvbergtunellen er nesten tre kilometer lang. Mørk og dryppende våt er den hugget av Statens vegvesen gjennom hellig fjell.
Før måtte man enten gå over fjellet eller dra sjøveien rundt. For svært lenge siden, kanskje på 12 – 1400 tallet, herja røverbander av russisk eller karelsk opprinnelse i Finnmark og Troms. Et sagn forteller at disse ”tsjudene” en gang var på vei til Kirstrand i Porsanger for å plyndre kirka og kirkesølvet der. Men det var sterk sønnavind og russeskuta måtte ankre opp i Repvåg da den ikke kom seg lenger inn i fjorden. Folket på stedet rømte til fjells, men det ble en same igjen. Han ble tatt til fange og tvunget til å være veiviser innover mot Kirstrand. Han passa på at de kom opp på fjellet da det begynte å mørkne. Der rasta de til det ble mørkt. Tsjudene lagde fakkel og ba samen gå først. Samen hadde lasso med og ba tsjudene binde seg sammen slik at ingen skulle gå seg vill. Sjøl gikk han først og holdt tauet i handa. Da de kom dit hvor Skarberget går rett i havet kastet han fakkelen ut for stupet. Sjøl hoppa han til side på en avsats, mens tsjudene fulgte fakkelen og den ene dro de andre med seg på utfor flåget.
Slik redda han folket i Smørfjord og på Normanset og skattene i Kirstrand kirke.
Det finnes en annen variant av dette sagnet der kirka i Kirstrand ikke er nevnt. Dette er litt mer troverdig da det ikke fantes kirke på Kirstrand før i 1718. Troverdigheten er likevel ikke stor. Slike ”veivisersagn” fins fra mange steder og i mange varianter. De kalles ”vandrersagn” da de har vandret lenge og langt både i tid og rom, – men én tid og ett sted har det sikkert skjedd.
Kilde: Arvid Sveen, Mytisk Landskap