Porsanger – Skarvberget, Offerberget/ Sacrifice Mountain

  Offerberget eller Sieidebàkti er første gang omtalt skriftlig som Zeidde bafft i 1715. På toppen av fjellet skal det ligge en hvitnordkapp-skarberget223 offerstein og under det bratteste stupet står en steinstaur som det også skal ha vært ofra til.
Kilde: Arvid Sporsanger-skarvberget1veen, Mytisk Landskap

 

 

 

 

  Sacrifice Mountain or Sieidebàkti is first mentioned in writing as Zeidde bafft in 1715. On top of the mountain shall be a white victim stone and under the steepest cliff stands a stone restored as it is also said to have been sacrificed to. Source: Arvid Sveen, Mythical Landscapes.
Google trans.

  Skarveberget, Offerberget
Sieidebàktti eller Offerberget i Porsanger er bratt og lite tilgjengelig. I dag er det lettere å reise gjennom fjellet enn å bestige det. Skal man landeveien til Nordkapp må man gjennom fjellet. Skarvbergtunellen er nesten tre kilometer lang. Mørk og dryppende våt er den hugget av Statens vegvesen gjennom hellig fjell.
Før måtte man enten gå over fjellet eller dra sjøveien rundt. For svært lenge siden, kanskje på 12 – 1400 tallet, herja røverbander av russisk eller karelsk opprinnelse i Finnmark og Troms. Et sagn forteller at disse ”tsjudene” en gang var på vei til Kirstrand i Porsanger for å plyndre kirka og kirkesølvet der. Men det var sterk sønnavind og russeskuta måtte ankre opp i Repvåg da den ikke kom seg lenger inn i fjorden. Folket på stedet rømte til fjells, men det ble en same igjen. Han ble tatt til fange og tvunget til å være veiviser innover mot Kirstnordkapp-skarberget222rand. Han passa på at de kom opp på fjellet da det begynte å mørkne. Der rasta de til det ble mørkt. Tsjudene lagde fakkel og ba samen gå først. Samen hadde lasso med og ba tsjudene binde seg sammen slik at ingen skulle gå seg vill. Sjøl gikk han først og holdt tauet i handa. Da de kom dit hvor Skarberget går rett i havet kastet han fakkelen ut for stupet. Sjøl hoppa han til side på en avsats, mens tsjudene fulgte fakkelen og den ene dro de andre med seg på utfor flåget.
Slik redda han folket i Smørfjord og på Normanset og skattene i Kirstrand kirke.
Det finnes en annen variant av dette sagnet der kirka i Kirstrand ikke er nevnt. Dette er litt mer troverdig da det ikke fantes kirke på Kirstrand før i 1718. Troverdigheten er likevel ikke stor. Slike ”veivisersagn” fins fra mange steder og i mange varianter. De kalles ”vandrersagn” da de har vandret lenge og langt både i tid og rom, – men én tid og ett sted har det sikkert skjedd.
Kilde: Arvid Sveen, Mytisk Landskap

  Skarveberget, Offerberget
Sieidebäktti or Offer Mountain in Porsanger is steep and little accessible. Today it is easier to travel through the mountain than to climb it. If you are going to Nordkapp, you have to go through the mountain. The Skarvberg tunnel is almost three kilometers long. Dark and dripping wet, it is chopped by the Norwegian Road Roads through holy mountains.
Before that, one had to go over the mountain or pull the sea road around. Very long ago, maybe in thenordkapp-skarberget21 12-1400 century, robbery bands of Russian or Karel origin in Finnmark and Troms. A story tells us that these «tsjudues» were once on their way to Kirstrand in Porsanger to rob the church and churches there. But it was a strong son’s name, and Russians had to anchor in Repvåg when it did not get into the fjord anymore. The people on the spot escaped to the mountains, but it became a same again. He was taken prisoner and forced to be a wizard in front of Kirstnordkapp shark. He made sure that they got up on the mountain when the North Cape shark began to darken. There they stopped until dark. The tsunamis made a torch and prayed together to go first. Together, the lasso had joined and prayed so that no one would get lost. He even went first and held the rope. When they got there where Skarberget goes straight into the sea, he threw the torch out of the depths. He even jumped aside on a ledge, while the tsunars followed the torch and one brought the others on the downhill track.
Thus he saved the people in Smørfjord and on Normandy and the treasures in Kirstrand church.
There is another variation of this story where church in Kirstrand is not mentioned. This is a little more credible as there was no church on Kirstrand until 1718. Nevertheless, the credibility is not great. Such «wizard stories» are found in many places and in many varieties. They are called «hiking stories» as they have traveled long and long in time and space, but once and for all it has certainly happened.
Source: Arvid Sveen, Mythical Landscape